Labrador, jakthund eller ?
I Hundesport nr 6/7 er det et intervju med Eva Mjelde, innehaver av kennel Surprising.
Som jeger, jaktprøvedeltaker, og med engasjement for labradoren, føler jeg at noen kommentarer til intervjuet er på sin plass.
Først og fremst er det skuffende at Hundesport driver denne typen journalistikk, hvor en eksteriørdommer intervjuer en annen, hvor det stilles ledende spørsmål, fremsettes udokumenterte påstander, og hvor intervjuobjektet får baksnakke et annet miljø fullstendig uten motforestillinger. Er Hundesport stolt av denne typen journalistikk? Finnes det ikke en plakat som sier noe om Hundesport skal være en kanal som samler medlemmene?
Da jeg tok kontakt med Hundesport inviterte jeg dem til en oppfølging av artikkelen, ikke for å fortsette baksnakkingen, men med intensjon å føre en seriøs debatt. Er det rett å avle på jakthunder uten å være interessert i bruksegenskaper?
Hundesport har desverre ikke tatt opp hansken, derfor dette.
Så til artikkelen i Hundesport.
Mot slutten av intervjuet spør journalisten (eller skribenten?), Anne L. Buvik, «Har du noen tanker om den moderne trenden med såkalte jaktlabradorer?»
Hallo !!!!
Dette er ikke er noen moderne trend. Dette er rasens opprinnelse, som jakthund.
Konfrontasjonslinje? Fra hvem?
Mjelde fremhever: « (jaktmiljøet).. legger opp til en konfrontasjonslinje», «Man fremhever FT-varianten på bekostning av de tradisjonelle hundene, og ved å rakke ned på dem fysisk og psykisk».
Denne bekymringen over rasens utvikling kommer jo like sterkt fra Mjeldes egne rekker, det unnlater hun å nevne. Noen eksempler her:
Susan Scales, som selv var både utstillings- og jaktprøvedommer, illustrerer denne problemstillingen i The Labrador Retriever Club´s 75-årsbok i 1991. Hun var forkjemper for det som kalles «dual purpose-labrador», avlet bådet på egenskaper og eksteriør, og skriver blant annet: «Another factor militating against the production of dual purpose dogs is the fact that the majority of present day show judges have no involvement with work and no idea of how a working dog should be built. They put up dogs which are too heavy and often too short, with thick stuffy necks and upright shoulders. These would be incapable of working on a shoot for more than half an hour without getting exhausted, still less with the speed and style demanded for trails».
Mary Roslin Williams, innehaver av Mansergh Kennel, skriver i det samme årboken om Show-Labradoren: «So i feel that unless the tide turns soon, we are going into an aera of over-fat, over-ponderous, coarse, heavy shouldered dogs quite unssuited for their job. I was wey shaken two years ago, when the President of the Three Counties Agricultural Show, a gentleman who has very decent Labradors himself, came to do his tour of the dog section and sat down beside me. He looked at Limit Dog and said «These dogs ar far too fat, 100% of them. They are nothing short of disgusting», and with those, to me, true words he got up and left. I felt ashamed, but also glad that somone had the courage to say so».
Eva Mjelde forteller på hjemmesiden sin fra debuten på utstilling på sent 60´tall hvor hun fikk følgende dom fra den svenske dommeren: «This bitch is fat as a pig, and moves like a pig and can not be awarded a first price as a Labrador». Denne dommeren visste vel sannsynligvis hva en labrador skal brukes til.
Igjen; hva er en tradisjonell labrador? Det kommer an på øynene som ser. Mine øyne ser dette klart, en tradisjonell labrador er en jakthund som med sin bygning og jaktegenskaper står langt i fra dagens Show-Champions. Så hvem rakker ned på hvem? Er det nedrakking å være opptatt av egenskaper på en jakthundrase?
«Alle labradorer er jakthunder», sier Eva Mjelde.
Er de virkelig det? På kennel Surprisings hjemmesider nevnes ikke jakt, jaktegenskaper eller jaktmeritter med et eneste ord. Hundene stilles sjelden og aldri på jaktprøver (har funnet 2 hunder som ble stilt på 90-tallet), så hvem vet hvilke egenskaper de besitter. Burde ikke nettopp egenskaper stå sentralt for en seriøs oppdretter av en jakthundrase? På jakttreninger ser man at mange retrievere har mistet sine karakteristiske egenskaper, mange har dårlig apporteringslyst, manglende samarbeidsvilje, og manglende fysiske forutsetninger for å arbeide i krevende terreng. Dette er bekymringsverdig, og burde også bekymre oppdrettere av utstillingshunder. Noe skyldes nok manglende eller feil trening, men det er ikke til å komme fra at avl uten hensyn til de jaklige egenskapene fører galt avsted, og rasens egenskaper forvitrer. Labradorens popularitet som allsidig bruks- og tjenestehund er jo nettopp basert på dens jaktegenskaper, som kjennetegnes av jakt (arbeids)-lyst og vilje til samarbeid.
På spørsmålet om «jaktlabradorer», svarer Mjelde: «Det vi snakker om, er hunder avlet for jaktprøver, field trail-hunder». Er det slik å forstå at det er negativt å avle jakthunder for å bli flinke på jakt, og delta på jaktprøver for å måle disse egenskapene? Det virker som om Mjelde mener plasseringen i gruppe 8 definerer Labradoren som jakthund en gang for alle, og karakteriserer redskapet vi har for å måle disse egenskapene, jaktprøven, som om det var en aktivitet for spesielt interesserte. Jakt og jaktegenskaper er opprinnelsen, har vært, og burde fremdeles være sentralt i avlsarbeidet. Desverre er det mange som mener som Mjelde, «alle labradorer er jakthunder», å forsøke å måle jaktegenskapene finner de verken interessant eller viktig. For meg er dette oppskriften på å ødelegge en rase.
Jeg er enig med Eva Mjelde i en ting, jeg liker heller ikke utrykket «jaktlabrador». Labradorer er jakthunder. Jeg skiller heller mellom labrador og utstillingslabrador.
Eva Mjelde, som nylig ble æresmedlem i Norsk Retrieverklubb, sier om sitt oppdrett: «Det er vanskelig å lykkes med alt, men det må være målet». Da vil jeg si; vil du lykkes med alt, er du halvveis nå, hjertelig velkommen på jaktprøve!
